Det er noe nesten barnslig trøstende med lukten av pannekaker. Først treffer røren den varme pannen. Deretter kommer duften av gyldne kanter. Til slutt følger en liten pause, som om tempoet senker seg av seg selv.
Byens pannekaker i Oslo
Pannekaker i Oslo hører ikke bare hjemme i hytta. De har sin plass i byen, på formiddager der Frogner er våt av regn og folk kommer inn fra gata med røde kinn og dryppende paraplyer. Kanskje er det nettopp derfor de dukker opp igjen og igjen. De er en enkel rett, men de bærer mer enn smak. Litt nostalgi, men også en slags raushet. De inviterer ikke til perfeksjon, bare til å sette seg ned og spise mens de fortsatt er varme.
En lett, men mettende tallerken
På KUMI blir pannekaker i Oslo noe annet enn den klassiske varianten med sukker og syltetøy. Her er det ofte tilbehøret som avgjør. Tenk frisk frukt med syrlighet, noe kremet ved siden av, kanskje et dryss nøtter som gir motstand. Dessuten føles tallerkenen lett, men mettende på den riktige måten. Det er mat man faktisk orker å spise før en dag som skal brukes ute i byen. Hvis du vil se hva som dukker opp på bordet, kan du se KUMIs brunchmeny.
Alene eller sammen
Det fine med pannekaker er at de passer like godt alene som sammen. En stille frokost før jobb. En sen brunch med en venninne. Et stopp midt mellom ærendene i sentrum. De krever ingenting høytidelig, og de ber ikke om mer enn litt plass, litt tid og gjerne en kopp kaffe ved siden av.
Kanskje er det derfor de holder stand. Ikke fordi de er spektakulære, men fordi de treffer noe hverdagslig og nødvendig. Noen dager trenger man faktisk bare en varm tallerken, litt sødme og lyden av regn mot ruta. Da kan KUMIs galleri være starten, og du kan bestille et bord før formiddagen bestemmer seg.
Resten av dagen blir gjerne mykere. Det er nok en grunn til at pannekaker aldri helt forsvinner.
