Det er noe litt ærlig med presskannekaffe. Ingen summing fra en maskin, ingen blinkende knapper, bare varmt vann, grovmalt kaffe og noen rolige minutter ved kjøkkenbenken mens morgenen finner formen sin.
Når noen spør hvordan lage presskanne kaffe, handler svaret egentlig ikke bare om metode. Det handler også om hva slags start man vil ha på dagen. Presskannen passer godt inn i de morgenene hvor man åpner vinduet mot grå luft over Grünerløkka, kjenner lukten av nymalt kaffe stige opp før vannet treffer, og lar tempoet være litt mindre bestemt enn resten av uka.
Det enkle er ofte det beste. Kaffen bør være grovmalt, vannet varmt men ikke rasende kokende, og så må man vente akkurat lenge nok til at smaken får sette seg. Ikke for kort, ikke så lenge at bitterheten tar over. Det er kanskje derfor presskanne holder seg så godt i hverdagen: den krever bare akkurat nok oppmerksomhet til at man faktisk er til stede. Man trykker stempelet sakte ned, hører det svake motstanden i glasset, og plutselig har man en kopp som smaker mer avrundet, litt mykere, nesten nøtteaktig.
På KUMI merker man ofte hvem som har startet dagen godt. De kommer inn med røde kinn fra morgenkulden, bestiller en varm kopp ved siden av en skive surdeigsbrød med avokado og syltet rødløk, og setter seg som om de allerede har landet litt. Det er noe med den typen frokost som henger fint sammen med presskannekaffe. Ikke overdådig, bare gjennomtenkt og tilfredsstillende.
Kanskje er det derfor spørsmålet hvordan lage presskanne kaffe dukker opp igjen og igjen. Ikke fordi det er vanskelig, men fordi små ritualer betyr mer enn man tror. En presskanne på bordet, damp mot vinduet, den første slurken mens byen fortsatt gjesper litt. Det er ikke så komplisert. Det er bare godt.
