Det finnes kaffe man bestiller for smaken, og kaffe man bestiller for historien. Kopi luwak kaffe hører ofte til i den siste kategorien. Navnet alene setter i gang noe: nysgjerrighet, kanskje litt skepsis, og den stille tanken om hvor langt vi egentlig er villige til å gå for en opplevelse.
I en by som Oslo dukker slike samtaler gjerne opp rundt et bord, ikke som store debatter, men som små sidespor mellom dagens planer og det som står på tallerkenen. Noen har lest om en sjelden bønne. Noen har fått den servert på reise. Andre trekker heller mot det enkle og gode, det som ikke trenger en spektakulær bakgrunn for å føles riktig. Det er kanskje der spørsmålet blir interessant. Hva er det vi ser etter når vi drikker kaffe? Overraskelse? Status? Ro? Et lite avbrekk før dagen fortsetter nedover Markveien eller videre mot trikken?
På KUMI merker man ofte at kaffe ikke bare er kaffe, men en del av stemningen rundt måltidet. En kopp ved siden av en varm toast med smeltet ost og urter, eller etter en tallerken med egg, sprø blader og noe syrlig som vekker hele munnen. Duften stiger først, mørk og kjent, og for de fleste er det nok. Ikke fordi alt sjeldent er unødvendig, men fordi de beste øyeblikkene sjelden handler om eksotiske fotnoter.
Det fine med steder som KUMI er at de minner oss på dette uten å gjøre et nummer ut av det. Man kommer inn med kald luft i jakken, bestiller noe som faktisk frister, og kjenner hvordan skuldrene senker seg idet koppen settes ned på bordet. Keramikken er varm mot hendene. Samtalen går lettere.
Så ja, kopi luwak kaffe er en av de historiene som får folk til å lene seg litt frem. Men en tirsdag formiddag i Oslo er det ofte noe langt mer jordnært som treffer bedre: en god kopp, et ærlig måltid, og følelsen av å være akkurat der man skal være.
