Det er noe med de koppene som ikke matcher. En tykk, grønn keramikkopp ved siden av en tynn med gullkant, en liten skeiv skål som ser ut til å ha overlevd flere kjøkken enn de fleste av oss. Kanskje er det der arv kaffe og retro egentlig begynner for meg: ikke som stil, men som stemning.
I Oslo dukker den følelsen opp på de mest hverdagslige tidspunktene. En formiddag på Grünerløkka når regnet henger i lufta, eller i et stille øyeblikk før byen har bestemt seg for hva slags dag den skal være. Retro er sjelden bare noe man ser. Det er lukten av nytraktet kaffe i et rom med tremøbler som har fått små merker av tid, lyset som treffer et bord og gjør alt litt mykere, lyden av porselen som settes ned uten hast.
Kanskje er det derfor arv kaffe og retro passer så godt sammen. Arv handler ikke bare om ting vi tar vare på, men om vaner vi fortsetter med uten å tenke så mye over det. Hvordan man dekker et bord. Hvilken kake som alltid dukker opp. At noen foretrekker kaffe svart, mens andre vil ha havremelk og noe varmt ved siden av, som et stykke bananbrød eller en lun bolle med kardemomme.
Hos KUMI merker jeg den samme dragningen mot det enkle som får lov til å vare. Ikke på en nostalgisk måte, men i hvordan et måltid kan føles både rent og kjent. En tallerken med posjerte egg, syrlig surdeig og sprø urter kan gjøre noe merkelig fint: den får dagen til å føles samlet. Som om det moderne og det arvede ikke er motsetninger, bare ulike lag av det samme livet.
Det er kanskje derfor retro fortsatt treffer. Ikke fordi vi vil tilbake, men fordi vi iblant trenger ting som minner oss om at det hverdagslige også kan ha tyngde. En kopp kaffe, en stol som knirker litt, et bord med plass til flere. Noen ganger er det nok til å kjenne seg hjemme, midt i byen.
