Det er rart hvor fort stemningen rundt et utebord kan skifte. Ett øyeblikk er det bare sol i glasskanten, en skive surdeig med pisket ricotta, noen som ler litt for høyt. Så kommer den velkjente summingen, og alle gjør den samme lille bevegelsen med skuldrene. Er det en humle, eller er det en veps?
Kanskje er det derfor vespa og humla dukker opp i samtaler hver eneste vår og sensommer. Ikke som store temaer, akkurat, men som noe hverdagslig og ganske avslørende. Humla får ofte passere med et vennligere rykte. Den virker rundere, mer opptatt av sitt. Vepsen kommer med en annen energi, mer skarp i linjene, mer målrettet mot syltetøy, brus, modne fruktfat. Det er nesten komisk hvor mye personlighet vi legger i små insekter som egentlig bare prøver å finne noe å spise.
I byen merker man forskjellen særlig når folk trekker utendørs igjen. På Grünerløkka sitter noen med kanelbolle og svart kaffe i morgensola, mens senere på dagen står glass og tallerkener tettere, søtere, og da er det ofte vepsen som melder seg. Humla hører mer hjemme i blomsterkassene og parkene, som en lav, trygg dur i bakgrunnen.
Hos KUMI merkes dette på den stille måten som bare steder med mye grønt gjør. Døren åpner og lukker seg, folk kommer inn med jakker over armen, kanskje litt varme i kinnene. En tallerken med posjerte egg, urter og sprø grønnsaker settes ned på bordet, og plutselig er oppmerksomheten et helt annet sted. Inne lukter det nykvernet kaffe og noe sitrusaktig fra kjøkkenet. Ute kan en veps fortsatt være nok til å sende blikkene rundt bordet, men inne faller skuldrene ned igjen.
Det er kanskje en liten ting, dette med vespa og humla, men slike små forskjeller former dagene mer enn man tror. Hva vi trekker oss unna, hva vi lar få være i fred, hvor vi velger å sette oss når tallerkenen kommer. Sommer i Oslo handler ikke bare om solen. Den handler også om summingen rundt den.
