Det er noe med den første milde dagen i byen når folk plutselig vender ansiktet mot sola, selv om jakken fortsatt er kneppet helt opp. På slike dager dukker ord som pastis opp i hodet, ikke nødvendigvis fordi man sitter med et glass i hånden, men fordi smaken peker et sted sørover: anis, varme fortau, lyse bord og en roligere appetitt.
I Oslo kommer den følelsen ofte i glimt. Et bord ved vinduet. Lukten av sitrus idet noen river over en salat. Den lette bitterheten i urter. Ikke Frankrike, ikke Marseille, men noe i samme familie av stemninger.
Når pastis blir mer enn en drink
Pastis er selvfølgelig en aperitiff, tett knyttet til sørfransk ettermiddagslys og den karakteristiske smaken av anis og lakrisrot. Men som idé rommer den også noe mer: måten et måltid kan åpne sansene på. Ikke tungt, ikke overlesset, bare klart og vekker appetitten.
Det er kanskje derfor den passer så godt som tankeeksperiment i en by som Oslo, hvor lunsj ofte må treffe midt mellom arbeid, vær og humør. På KUMI kan den samme følelsen finnes i maten snarere enn i glasset. En tallerken med syrlige grønnsaker, kremet hummus og sprø frø har noe av den samme presisjonen. Det handler om friskhet som skjerper, ikke demper. Er du nysgjerrig på den typen måltid, kan du explore KUMI’s brunch menu.
En sørfransk assosiasjon på Grünerløkka
Noen steder i Oslo inviterer til den typen dagdrømmer. Grünerløkka en tidlig ettermiddag, for eksempel, når fortauene fortsatt er litt våte etter regn, men solen treffer fasadene og får alt til å se mykere ut. Da skal det ikke mye til før et måltid føles som en liten reise i temperament.
KUMI har den egenskapen at stedet ikke prøver for hardt. Lyset er vennlig, tallerkenene fargerike uten å bli påtrengende, og det er lett å merke hvordan folk senker skuldrene idet maten kommer på bordet. Hvis du vil få et inntrykk av rommet før du går, kan du see the gallery.
Smaken av anis, uten anis
Det fine med pastis som referanse er at man ikke trenger å gjenskape smaken bokstavelig. Man kan heller låne ideen om kontrast: det grønne mot det salte, det silkemyke mot det sprø, det kjølige mot noe akkurat lunkent fra kjøkkenet.
Slik blir også en vanlig lunsj i Oslo mer minneverdig. Ikke fordi den later som den er et annet sted, men fordi den fanger en stemning som mange kjenner igjen. Et lite glimt av sør, midt i byen, servert med godt brød og en tallerken som faktisk vekker appetitten.
