Det er noe med den timen på dagen da frokost er for lengst glemt, men lunsj fortsatt føles litt for tidlig. Man merker det ekstra godt i Oslo, kanskje på vei nedover Markveien eller idet man kommer ut fra trikken med litt kalde hender og et tydelig behov for noe mer enn bare kaffe. Det er der brunsj oslo egentlig begynner å gi mening, ikke som en anledning, men som en redning for humøret.
Brunsj passer så godt i en by der dagene ofte settes sammen av små biter. En avtale her, en tur innom en butikk der, kanskje et museum, kanskje bare en lang spasertur uten mål. Da trenger man mat som tåler å være midtpunkt en stund. Ikke noe man skynder seg gjennom, men et måltid som samler dagen. Noe varmt, noe grønt, noe sprøtt ved siden av. Egg som fortsatt damper lett når tallerkenen settes ned, godt brød med smør som smelter inn i skorpen, en salat med urter som faktisk smaker noe.
Hos KUMI ser jeg ofte akkurat den stemningen. Ikke høyrøstet, ikke stivt, bare folk som lander litt. Noen kommer alene med bok eller PC, andre i par, fortsatt med skjerfet på stolen og røde kinn etter lufta ute. En tallerken med shakshuka kan endre hele tempoet i en formiddag. Det samme kan pannekaker med friske bær, eller en grønn juice som smaker av sitrus og ingefær i stedet for bare kulde og god samvittighet.
Kanskje er det derfor brunsj oslo har fått en så naturlig plass i bylivet. Ikke fordi det er spesielt høytidelig, men fordi det treffer noe hverdagslig og nødvendig. Man trenger et sted å møtes før dagen har bestemt seg helt. Et sted der lyset faller mykt inn gjennom vinduet, bestikk klirrer lavt, og man kjenner at appetitten kommer tilbake sammen med roen.
Noen måltider føles bare praktiske. Brunsj er sjelden det. Den får dagen til å åpne seg litt.
