Det er et merkelig lite drama som utspiller seg på kjøkkenbenker rundt om i Oslo hver morgen: hvor mye kaffe skal egentlig i presskannen? Ikke i teorien, men i virkeligheten, når man står der halv våken i ullsokker og prøver å få forholdet mellom vann, kaffe og dagsform til å stemme.
Presskanne kaffe mengde høres ut som et spørsmål for de ekstra nøye, men det er egentlig et hverdagslig tema. For lite kaffe, og koppen blir tam og tynn. For mye, og hele morgenen tipper over i noe mørkt og nesten strengt. Det fine med presskanne er jo nettopp at den føles raus. Den inviterer til å lage nok til to kopper, eller tre små, og til å dele med noen som plutselig stikker innom.
I en by som Oslo, hvor været kan skifte før man har rukket å dekke bordet, betyr slike små vaner mer enn man tror. En presskanne på bordet gir en annen ro enn en kopp tatt på vei ut døren. Duften er rundere, smaken litt mykere, og lyden av stempelet som presses ned har noe tilfredsstillende ved seg. Kanskje er det derfor kaffe fra presskanne så ofte hører sammen med mat som har litt tekstur: et stykke ristet surdeigsbrød, smør som smelter i kantene, eller en skål med yoghurt og granola som faktisk metter.
Hos KUMI merker man den samme oppmerksomheten rundt balanse, bare på tallerkenen. Ikke som et system, mer som en stemning. En grønn tallerken med posjert egg, syrlige urter og lun quinoa føles litt som en god presskanne: ingenting er overdrevet, men alt er til stede. Det handler ikke bare om mengde, men om riktig mengde. Nok til å vekke appetitten, nok til å holde dagen myk i kantene.
Kanskje er det derfor dette lille spørsmålet stadig dukker opp. Ikke fordi folk vil være presise for presisjonens skyld, men fordi vi alle kjenner forskjellen på en morgen som sitter og en som ikke gjør det. Og av og til begynner den forskjellen med noe så enkelt som hvor mye kaffe man legger i kannen.
